Når du tør å kaste maska

Ja, hvordan takle det å ha en skade, når livet og kreftene egentlig skulle gå til familieliv og jobb og alt som er givende og morsomt å være med på?

Du møter meg smilende, vi hilser, du får vite at jeg er en dame på 34 år som er gift, har to barn og jobber som lærer. En ganske «normal» person – om det er lov å si nå til dags?

Vi prater sammen, og det er i denne samtalen jeg nå har et valg. Skal jeg gjøre som jeg har pleid – å ta på meg smilet, masken og snakke om livets lyse side, eller skal jeg nå gjøre som jeg har ønsket så mange ganger?! Rett og slett hoppe i det og ta av meg masken, la historien min komme frem, kjenne etter på reaksjonen og mottagelsen av den, og gi deg muligheten til å prøve å forstå. Forstå hvordan det er å leve på en litt for heftig berg-og-dalbane som aldri stopper…

Jeg velger det siste – og om du er klar, så skal du nå få høre hvordan det har vært å være meg de siste 8 årene.

En maidag i 2014 ble jeg mamma for første gang, etter å ha kjempet med rier i nærmere 2 døgn. Jeg hadde hatt et ukomplisert svangerskap, og var fast bestemt på å ikke ha smertelindring. Jeg gikk inn med tanke om at dette skulle bli en fantastisk opplevelse!

Jeg kom meg gjennom fødselen – i sneglefart – inntil de siste 15 minuttene. Da bestemte nemlig lillegull seg for at tempoet skulle økes… Stikkord for kvarteret er: baby som blir stjernekikker, jordmorvikarer, ingen som aktivt prøver å holde igjen baby, og til slutt lykkerus over at alt var over. Dessverre en kortvarig lykke – det skulle vise seg å være bare begynnelsen…

Etter å ha fått ha baby på brystet i ca 45 min. oppdaget legene at jeg blødde unormalt mye. De undersøkte meg, satte opp et bestemt og alvorlig uttrykk i ansiktet, og fortalte at jeg hadde fått en rift som måtte opereres! Dermed ble baby overlatt til far, og jeg ble haste-trillet til operasjonssalen…

Jeg var svimmel, mest sannsynlig etter et massivt blodtap og spurte i vill panikk om detaljer…

Jeg fant ut at jeg hadde fått en alvorlig og komplisert rift. Perinealrift (rift fra skjedeåpningen og bak til endetarmen) og total sfinkterruptur grad 3c (lukkemuskelen til endetarmen rives over). Samtidig som de løp, ropte de til hverandre – og meg, og sa at jeg måtte forberede meg på epidural. Verden brast litt da jeg hørte det. Jeg ønsket i det minste narkose. Det fikk jeg ikke! Jeg var veldig redd, følte meg utrolig alene, og endte opp i en sjokktilstand. 

Etter 7(!!!) timer på operasjonsbordet, 6 timer alene på overvåking – UTEN å få treffe baby eller far på 13 timer, hadde det begynt å bygge seg opp en redsel, en angst og en fortvilelse…

Ville jeg kjenne igjen min egen baby? Ville jeg klare å amme? Ville jeg klare å være en god mor – som nyoperert og med intense smerter som jeg aldri, aldri, unner noen andre å måtte oppleve?

Lang historie – litt kortere – sykehusoppholdet på barsel varte i 5 døgn, lite informasjon, lite oppfølging, mye mas om amming, hvordan det gikk med baby, stell av operasjonssår, lite samstemte jordmødre (har inntrykk at det er like mange meninger om eks. amming som det er personer…) og INGEN som spurte hvordan det gikk med MEG, og hvordan jeg FØLTE meg. 

På sykehuset hadde jeg kateter, på grunn av operasjonen, og dermed fikk jeg ikke sjekket hvordan musklene der nede fungerte – før jeg kom hjem.

De påfølgende dagene, og ukene levde jeg i et smertekaos som var så intenst, kreftene var fullstendig borte – så mange av dagene tilbrakte jeg sittende på badet, med baby på fanget, slik at jeg kunne slippe å løfte baby gjennom huset til stellebordet. Da måtte jeg mest sannsynlig skifte på meg selv også – for musklene fungerte ikke i det hele tatt…

«Helt normalt, det går seg nok til» fikk jeg beskjed om av lege, kirurg, jordmor og gynekolog.

Oppi dette hadde jeg en baby å ta meg av, og ammingen gikk ikke bra. Med blødende brystvorter, og en baby som ikke la på seg … så måtte jeg gi opp etter tre uker. Jeg gråt både i sorg over å ikke få det til, og av glede, fordi jeg endelig kunne hive innpå i bøtter og lass med smertestillende…

Som den «flinke piken» jeg er, så tenkte jeg at det nok stemte det som helsepersonellet hadde sagt, og at jeg fikk ta tiden til hjelp. Men hvor lang tid skal man «ta tiden til hjelp» da? Jeg fikk opplæring i knipeøvelser, elektrostimulering, kartlegging av blæras funksjon, behandling for hemeroider – og plutselig var permisjonen over. 1 år allerede? Men, når skal jeg få nyte baby-tilværelsen da? Gå på kafé, være med i barselgrupper og trille turer?

Inn i 100% jobb, med en nylaget «ansiktsmaske» som skjuler alt av smerte og utmattelse, og et godt påtrukket smil om munnen. Ingen måtte jo få vite at jeg så vidt holdt meg oppreist… Hvordan skulle det gå da? Ville jeg miste jobben? Ville vi måtte selge huset?  

Tusen tanker svirret rundt – samtidig som jeg prøvde å gjøre jobben min så godt som mulig – PÅ jobb. Det var det jeg orket. Være på jobb. Når jeg kom hjem var jeg ødelagt. Sofaen ble min beste venn, og alle ekstra krefter gikk med på å være med mann og barn. Det sosiale med øvrig familie og venner ble vanskeligere og vanskeligere…

Oppi dette fikk jeg beskjed om at «Hvis du ønsker flere barn, er det lurt å ikke vente så lenge.» og «Neste fødsel MÅ bli ved keisersnitt». 

Ønsket om flere barn var veldig sterkt, så vi måtte bare sette i gang. Problemet er at det gjorde forferdelig vondt. Det er som å ha barberblader der nede, og å konstant være mørbanket og maltraktert. Smertelindring lokalt rett før ble løsningen. Lite romantisk tenker du kanskje, men alt har sin pris – #prisenforåføde

Jeg ble gravid, men aborterte. Ble gravid igjen, igjen og igjen … men aborterte hver gang. Depresjonen ble sterkere, og etterhvert forsvant alle kreftene også. Livet handlet om å lindre smerter, og å bli gravid. Inn og ut av sykemeldinger på jobb, og jeg «mistet» meg selv mer og mer.

Til slutt lyktes jeg med å bli gravid – og 7 mnd. inn i svangerskapet innså jeg at det ville kunne gå bra. Jeg hadde nå vært hos psykolog, byttet fastlege og fått en jordmor som var helt fantastisk. Endelig fikk jeg hjelp med å skrive et ønskebrev, eller en klar formening om hva jeg ikke finner meg i på barsel, hva jeg hadde angst for å oppleve på nytt, og mine bekymringer rundt fødselsdepresjon – noe jeg innser at jeg hadde etter første fødsel.

I 2017 ble jeg tobarnsmamma ved keisersnitt, ble fulgt opp på en god måte, og fikk veiledning i etterkant. Likevel ble skadene mine fra 2014 forverret.

Musklene ble enda mer svekket, og jeg oppdaget etterhvert at jeg mistet mer og mer kontroll på avføring.

Jeg så mørkt på å skulle begynne å jobbe, når permisjonen var over.

Etter litt prøving og feiling, endte det opp med at jeg gikk ut i en langvarig sykemelding i 2019, som også munnet ut i AAP – mot 100% uføre. 

Tilfeldig i denne perioden la jeg ut en post på Instagram, og den ble fanget opp av noen i styret i LKF, som det viste seg at skulle ha ALT å bety for meg.

Jeg ble med i styret der, fikk et nettverk, forstod at jeg IKKE er alene, og fikk hjelp med å finne GODE behandlere.

Jeg ble rådet til å ta kontakt med Ylva Sahlin som den gang jobbet på sykehuset i HAMAR. Jeg fikk etterhvert først en operasjon, og så enda en full re-operasjon av henne på Diakonhjemmet sykehus i Oslo. 

Oppsummert så var det en vellykket operasjon, og den skulle snu alt.

«Fra å være avhengig av smertestillende for å komme gjennom dagen, ikke klare å jobbe, være preget av fatigue, angst, depresjon og lenket til hjemmet… Så fikk jeg prøve meg ut i jobb igjen. Jeg har blitt fulgt godt opp av NAV, FRISK-utvikling (som følger opp AAP – tiltak) og fastlege. I tillegg til å få god tilrettelegging på jobb!»

Høsten 2021 startet jeg med 40%, økte til 60%, 80% og så til 100%. Smertene er nesten helt borte. Jeg har vanvittig mye bedre kapasitet og jeg er mye bedre i forhold til muskelkontroll der nede. Jeg ser lysere på fremtiden, og kan med stolthet si at jeg nå i februar har sagt fra meg AAP, og gått inn i min vanlige 100% faste stilling igjen! 

Jeg er takknemlig og stolt over at jeg har vært sta nok til å stå løpet ut – og gjøre ALT i min makt for å komme tilbake til jobb igjen. Ikke alle er like «heldige» som meg med operasjoner og oppfølging, og når jeg vet hvor mye som kreves, så er det VELDIG forståelig med de som ikke orker å kjempe mer.

En ting jeg har lært!

Tør å ta din plass

Hvorfor skal ikke du få hjelp?

Hvorfor er det «ikke så nøye» med din situasjon?

Hyl høyt!

Spør om hjelp!

Skaff deg et nettverk av folk som forstår deg. Krev behandling, og ikke vær redd for å fortelle om situasjonen din. Folk flest ønsker deg godt.

Meld deg inn i LKF, og støtt det viktige arbeidet som gjøres der. 

Om du ikke gir folk sjansen og muligheten til å forstå ved å fortelle din historie, vil de heller aldri klare det!! Ved å tørre å fortelle andre om din situasjon – anerkjenner du deg selv. DET har ALT å si.

Jeg ønsker alle som står i kampen og lever med dette hver dag lykke til videre.

Styrkeklem fra ei som har kasta maska – og aldri har tenkt å ta den på igjen!

Og du! Er du en pårørende, venn, kollega til noen som sliter med dette? Vis TÅLMODIGHET. Det er ikke alltid nødvendig å si så mye. Bare aksepter at det av og til kommer et «nei, jeg kan ikke i dag» eller «jeg har ikke krefter til det «…

Plutselig kommer det bedre dager – og du er kanskje en del av løsningen!

a
Emeritus Education

Lorem ipsum dolor sit amet con sectetur adipisicing elit sed don eiusmod tempor inci